10. plass
På 10.plass har jeg en av mine unge favoritter, Conor Obersts Bright Eyes. Fyren fra Omaha, Nebraska er midt i 20-årene og har allerede rukket å levere 9 album, noe som er mildt sagt imponerende. Mindre imponerende blir det ikke når årets utgivelse, 'Cassadaga' er av en sånn kvalitet som den er.
9. plass
9.plassen går til debutantene The Bishops fra London. Dette er en trio bestående av to tvillingbrødre og en kompis de møtte da de jobbet på en pub i nabolaget, og de byr på energisk rock'n'roll, nært beslektet med våre egne The Indikation og svenske The Hives. Rett og slett svintøft, og jeg har hørt rykter om at Egon har fått dem til byen, Blårock blir garantert stedet.
8. plass
På en fin-fin 8.plass kommer New York-bandet The National, et band jeg oppdaget etter deres forrige utgivelse, 'Alligator' (2005). I fjor slo de til med et album som er like bra, og som har den alldeles nydelige låten 'Fake Empire' som åpningsspor.
7. plass
Iron And Wine, som egentlig er Sam Beam, født i South Carolina, bosatt i Austin, Texas, tar 7.plassen med sin tredje fullengder 'The Sheperd's Dog'. Dette er musikk i samme gate som Bukta-bandet Calexico, og han sammenlignes ofte med salige Nick Drake.
6. plass
Fra Austin, Texas kommer også et av mine favorittband i nyere tid, Spoon. Helt siden jeg kjøpte 'Telephono' i 1996 har jeg digget dem. Denne skiva solgte nesten ingenting, og det var først når deres tredje utgivelse kom (og tredje selskap) at folk fikk opp øynene for dem. I dag har de blitt allemannseie, og 'Ga Ga Ga Ga Ga' debutterte på 2.plass på Billboardlista med et salg på 180.000 eksemplarer bare den første uka. Det er like mye som de tre første albumene har solgt til sammen til dags dato. 6.plassen går til disse tøffingene!
5. plass
5.plassen går til Robert Plant/Alison Krauss famtastisk vakre 'Raising Sand'. Stort sett bare coverlåter, presentert så vakkert som det er mulig av Led Zeppelin-legenden og felespilleren Krauss. T-Bone Burnett var klar på hvilke låter som skulle spilles inn, og står bak utvelgelsen av de fleste låtene. I tillegg har han produsert, lagt på diverse instrumentale lyder, og ikke minst hentet inn Marc Ribot på gitar. En skive som inneholder en Tom Waits-låt og Townes Van Zandts strålende 'Nothin'' bare måtte komme høyt på min liste.
4. plass
Kanadiske Arcade Fire slapp på slutten av 2004 den strålende skiva 'Funeral'. Debuten ble rost av alle som kan rose, og det fortjent, men samtidig trodde vel de fleste at dette var en døgnflue som ville slite tungt med å følge opp. Men det gjorde de lett som det, så lett at 'Neon Bible' lenge så ut til å ta førsteplassen på lista mi. Det ble med en 4.plass på Win Butler & Co, noe som selvsagt er en stor ære for dem..
3. plass
Den nederste plassen på pallen går til Australias store sønn, Nick Cave, og hans "nye" orkester Grinderman. Så nytt er det ikke, med tanke på at bandet består av gamle kjenninger fra The Bad Seeds. Det nye er derimot at Nick har spent på seg gitaren, og han trakterer den som en djevel. Råere og mer upolert gitarspill har jeg ikke hørt siden..The Stooges? Når han i tillegg klarer å skrive kule og hysterisk festlige låter som 'No Pussy Blues' så måtte det bare bli medalje.
2. plass
Den kjipe 2.plassen går til indie-heltene The Shins. Men sant og si er det lite kjipt over å innta andreplassen på min liste. Det betyr simpelthen at man har gitt ut et forrykende, fantastisk og nærmest legendarisk album, for det er nettopp det James Mercer og kompisene hans har gjort. Mercer er opprinnelig fra Albuquerque, New Mexico, men har emigrert til Portland, Oregon, uten at det har gjort musikken dårligere. Heller tvert imot, 'Wincing the Night Away' er det beste The Shins har bydd på så langt, selv om de to foregående albumene var bunnsolide. Dette er et album jeg tror alle vil ha på sin Topp10-liste, ihvertfall dem jeg skal ha en markering sammen med.
1. plass
Som sagt tidligere, for første gang har jeg et blodferskt band på 1.plass. Dette var et band jeg aldri hadde hørt om før, men en sms fra en kar i Nordlys gjorde meg oppmerksom på dem og mer enn nysgjerrig. Dette er ikke mer komplisert enn at det er fire unge gutter fra Detroit, Michigan som spiller rett fram rock'n'roll i et veldig popete format. Det minner om Big Star, litt Buzzcock, mye The Undertones på vokalsiden, ikke så lite Teenage Fanclub, og egentlig hører jeg elementer av all popmusikk jeg liker. Bedre kan det vel ikke bli, eller, jo, det kan det. Dette bandet er altså booket av Egon til å spille på Kaos 5.mars! Steike!! At det er mulig!!! 'Start Again', som strengt tatt er deres andre utgivelse, er håpløst nok ikke å oppdrive her til lands, uten europeisk distribusjon som den er, men jeg lastet den ned på iTunes og har siden spilt den nesten daglig. De skal altså spille på Kaos, og har jeg noengang angret på at jeg flyttet fra Tromsø så blir det denne onsdagen. Om jeg ikke setter meg i bilen etter jobb og kjører de tre timene det tar, for så å bruke tre timer hjem igjen på natta etter konserten. Jeg tror pinadø jeg ikke blir å angre flyttingen 5.mars heller...